Etableringen
NGFs historie om etableringen er hentet fra jubileumsberetningen som ble laget da NGF feiret 75 år i 1991. Forfatter var Petter Dannevig, og formann var da Eivind Thrane. Beretningen kom ut i 1993.
Hvorfor 1917?
Norsk Geofysisk Forening nevnes for første gang i et dokument fra et møte som en gruppe på 7 vitenskapsmenn holdt på Geilo 18. til 20. august 1917. Ferietiden gikk mot slutten og de 7 herrene hadde antakelig overskudd til å skape noe nytt. Året 1917 kan synes tilfeldig, men var nok ikke det. Tiden var kanskje moden, men det krevdes en impuls for å starte det hele og det krevdes vilje til å følge opp den prosessen som ble satt i gang.
Bilde fra Geilomøtet i 1917 er hentet fra NGF’s 75 års jubileumsskrift.
Sittende fra v.: Sandstrøm, Helland-Hansen, V. Bjerknes og Sæland.
Stående fra v.: J. Bjerknes, Krogness, Hesselberg, Sverdrup og Devik.
Først litt om tiden
Norge hadde fostret flere geofysikere som hadde vunnet internasjonal anerkjennelse. DNMI’s direktør 1866-1913, professor Henrik Mohn, var en banebryter innen sitt fag og aktiv i det internasjonale meteorologiske samarbeidet. Fridtjof Nansen gjorde vel den største innsatsen til geofysikkens fremme. Han var professor både i zoologi og oseanografi. Hans utforsking av Polhavet og Norskehavet (det siste sammen med Helland-Hansen) dannet nærmest et mønster for senere ekspedisjoner. Professor Kristian Birkeland var nordlysforsker, og han arbeidet både med teori og eksperimenter. Bl.a. gjorde han forsøk med en elektrisk kanon. Den ble ikke særlig vellykket, men et biprodukt var en metode til å ta nitrogen fra luften ved hjelp av elektrisk energi. Det ble grunnlaget for Norsk Hydro. Det var Birkelands innsats som førte til bygging av Haldde-observatoriet.
De tre som er nevnt var ledende innen geofysikk-grenene meteorologi, oseanografi og ionosfærefysikk. Deres medarbeidere og arvtakere kom til å videreføre arbeider som var satt igang og gå løs på nye oppgaver. Det er nærliggende å nevne Th. Hesselberg, Bjørn Helland-Hansen og Ole Andreas Krogness. Antall geofysikere i landet var selvfølgelig lite, men nivået var høyt.
Gruppen hadde imidlertid ikke noe egnet forum for diskutering og utveksling av forskningsresultater. Impulsen skyldtes professor Vilhelm Bjerknes. Han hadde evnen til å danne skole, til å få dyktige medarbeidere, organisere samarbeide og inspirere. Han var fra 1913 bestyrer av det geofysiske institutt ved universitetet i Leipzig som vel var ledende i Europa på den tid. I 1917 mottok han et tilbud om professorat i geofysikk ved Bergens Museum. Hans to assistente, sønnen Jacob (Jack) Bjerknes og Halvor Solberg, fulgte med. V. Bjerknes hadde innsett betydningen av at geofysikere fra ulike grener av faget fikk anledning til å møtes. Følgelig tok han og andre geofysikere initiativ til det berømte møtet 18. til 20. august 1917. Hvorfor Geilo? Jo, fordi det var der “Vilhelm Bjerknes lå på landet med sin familie” som Hesselberg uttrykte det.
Fra det vedtatte arbeidsdokumentet siteres:
Aar 1917 18.-20. august holdt undertegnete et møte på Gjeilo og besluttet følgende:
I Undertegnete opretter en forening under navn av Norsk geofysisk forening. Som nye medlemmer kan optas aktivt arbeidende videnskapsmænd på geofysikens og tilgrændsende discipliners område efterat vedkommende ved skriftlig votering blandt foreningens medlemmer har faat mindst to tredjedeler av medlemmernes stemmer.
Såvidt mulig skalforeningen ha et aarlig møte i slutten av august til referat av utførte arbeider og planlæggelse av nye…
Til foreningens formand valgtes professor Bjerknes.
De øvrige tre beslutningene gikk ut på:
II Det opprettes en permanent geofysisk kommisjon med faste medlemmer som også forutsettes å være medlemmer av foreningen.
III Det søkes opprettet et fond til fremme av geofysisk forskning under navnet “Professor Kr. Birkelands fond for geofysisk forskning”. Fondet bør bestyres av den permanente geofysiske kommisjon.
IV Man søker opprettet en tidsskriftserie: “Geofysiske publikasjoner”.
Dokumentet er underskrevet av: V. Bjerknes, O. Devik, B. Helland-Hansen, Th. Hesselberg, O.A. Krogness, H.U. Sverdrup og S. Sæland.
Vi skjønner at Birkelandsfondet er en viktig del av det hele. Hvis Geofysisk kommisjon som jo er NGF’s forlengede arm, skal innstille til bruk av fondets avkastning, kan foreningens drift anses som sikret! Medlemmene har kanskje også regnet seg som fortrinnsberettigede til forskningsbidrag fra dette fondet. Det ble ofte diskusjon om Geofysisk kommisjons sammensetning og virksomhet.
Olaf Devik og Bjørn Helland-Hansen arbeidet videre med saken og la frem forslag til statutter for NGF, regler for Geofysisk kommisjon m.m. I statuttene er det kommet inn en begrensning når det gjelder grener av geofysikken. Regler for Geofysisk kommisjon var også vesentlig endret i det forslag som ble godkjent på det første regulære møte i 1918.
Respekt for “de gamle mestere” kan være forklaringen på at uheldige bestemmelser ikke minst i paragraf I, fikk stå så lenge. Første statuttendring fant sted i 1951 og det kom flere siden.
Stifterne av NGF
NGFs historie om stifterne av NGF er hentet fra jubileumsberetningen som ble laget da NGF feiret 75 år i 1991. Forfatter var Petter Dannevig, og formann var da Eivind Thrane. Beretningen kom ut i 1993.
Vilhelm Friman Koren Bjerknes (1862-1951) var en stor vitenskapsmann, omtalt som “vitenskapsentrepenør”. Det var en betegnelse som bare et fåtall samtidige var kvalifisert til. “Den moderne værvarslings far” sier man også, til tross for at han ikke forsto seg særlig på praktisk værvarsling. Han hadde desto mer greie på de metodene som måtte tas i bruk for å bedre værvarslingen. Så tidlig som i 1905 hadde han under et foredrag i Washington DC, skissert det som, etter hans mening, var den eneste farbare vei. 50 år senere var man i ferd med å gjøre hans visjoner til virkelighet. Dette takket være utvikling av elektroniske hjelpemidler for å innhente, formidle og bearbeide observasjoner fra luften, havet og jordoverflaten.
Mange skarpsindige forskere har vært inne i bildet før man kom så langt. Takket være internasjonalt samarbeid gjennom Den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO) kan data fra hele kloden og opp til store høyder i atmosfæren samles og bearbeides i verdenssentra. Ferdige produkter, bl.a. forutsigelse av lufthavets fremtidige tilstand 5-10 døgn frem i tiden, blir fordelt til medlemslandene.
Bjerknes var fysiker og gikk i sin far, C. A. Bjerknes’ fotspor. Toppen av hans karriere ble vel nådd da han i 1913 ble professor og bestyrer av et nyopprettet geofysisk institutt i Leipzig. Sverdrup og Hesselberg, som omtales i det følgende, hadde vært Bjerknes’ assistenter i Leipzig.
Olaf Martin Devik (1886-1987) var også fysiker, men med et bredere interesse- og arbeidsfelt. Mens Vilhelm Bjerknes blir omtalt som en noe upraktisk herre, så var Devik hans motstykke. Han konstruerte instrumenter, reiste rundt til stasjonene, monterte dem og instruerte i behandlingen. På så mange felter og på ulike måter gjorde han en stor innsats for den praktiske utnyttelsen av geofysikken. I 1917 var han opptatt med å forberede en værvarslingstjeneste for Nord-Norge. Hans tidligere arbeidsplass var observatoriet på fjelltoppen Haldde (904 m.o.h.) der Krogness var bestyrer. Senere ble han bestyrer av Vervarslinga for Nord-Norge, dosent ved Norges Tekniske Høyskole og i 1938 ekspedisjonssjef for den nyopprettede kulturavdelingen i Kirke- og Undervisningsdepartementet. Også der bidro han til geofysikkens fremme.
Bjørn Helland-Hansen (1877-1957) var havforsker med arbeidsfelt fysisk oseanografi. Han startet sin karriere i “Skandinavisk havforsknings gullalder” da det spesialutstyrte forskningsskipet “Michael Sars” gjennomførte en rekke tokter med “Armauer Hansen”. Helland-Hansen var professor i oseanografi ved Bergens Museum og senere styrer av det geofysiske instituttet der. Han var forsker med liv og sjel og har satt mange varige spor etter seg, ikke minst gjennom sitt samarbeid med Fridtjof Nansen.
Hans Theodor Hesselberg (1885-1966) hadde vært assistent for Vilhelm Bjerknes før han i 1915 ble utnevnt til direktør for Det norske meteorologiske institutt, en stilling han hadde til oppnådd aldersgrense i 1955. I 1917 var han altså enda temmelig ny i jobben, men hadde en betydelig vitenskapelig produksjon bak seg. Videre hadde han administrative evner og ordenssans, ikke minst når det gjaldt pengespørsmål. Hans stilling som leder for en større etat bidro til at han ved forskjellige anledninger kom til å innta noen andre standpunkter i NGF enn Vilhelm Bjerknes og kretsen rundt ham. Hesselberg var i årene 1935-1946 president for Den internasjonale meteorologiske organisasjon – en vel fortjent æresbevisning.
Ole Andreas Krogness (1886-1934) var fysiker og hadde vært assistent for den berømte Kristian Birkeland 1906-1912. Frem til 1918 var han så bestyrer av observatoriet på Haldde, som var i drift 1913-1928. Hans interessefelt var først og fremst jordmagnetisme og kosmisk fysikk. I årene 1918-1928 var han bestyrer av det geofysiske institutt i Tromsø (nå Vervarslinga for Nord-Norge). Senere ble han professor i ionosfærefysikk og bestyrer av det magnetiske byrå i Bergen.
Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957) var assistent for Vilhelm Bjerknes 1911-1917 og er særlig kjent for sin ledelse av det vitenskapelige arbeid på “Maud-ekspedisjonene” (1918-1925) og for bearbeidelse av det store observasjonsmaterialet. Han arbeidet både med meteorologiske spørsmål og med oseanografiske problemer. Han tok doktorgraden på Det nordatlantiske passat, ble professor i oseanografi i USA og etter krigen direktør for Norsk Polarinstitutt og professor i geofysikk ved Universitetet i Oslo. Allsidig vitenskapsmann altså, men oseanografien stod vel hans hjerte nærmest. Hans navn er knyttet til enhet for vanntransport i havstrømmene, 1 Sverdrup=1 mill. m3/s.
Sem Sæland (1874-1940) var også fysiker. Han hadde en karriere som universitetslærer, først amanuensis i fysikk der han bl.a. hadde oppdrag for Kristian Birkeland, så professor og en tid rektor ved Norges Tekniske Høyskole. I 1922 ble han professor i fysikk ved Universitetet i Oslo der han også var rektor 1927-1936. Han gjorde en betydelig innsats i forbindelse med planlegging og oppføring av de første universitetsbygningene på Blindern.
Innbudte medlemmer
Stifterne valgte enstemmig ut 5 geofysikere som ble tilbudt medlemskap i NGF, noe de aksepterte.
Bernt J. Birkeland (1879-1955) var bestyrer av Det meteorologiske observatoriet i Bergen, Fridtjof Nansen (1861-1930) var professor i zoologi og oseanografi og antakelig vår mest kjente geofysiker på den tiden. Professor Oskar E. Schiøtz (1846-1925) hadde gjort en betydelig innsats innen feltet den faste jords fysikk. Ingen av de tre kom til å spille noen aktiv rolle i NGF.
Professorene Carl Størmer (1874-1957) og Lars Vegard (1880-1963) er begge kjent for sine epokegjørende arbeider innen nordlysforskningen. De kom til å spille en aktiv rolle i NGF gjennom et lengre tidsrom.