Etableringen
NGFs historie om etableringen er hentet fra jubileumsberetningen som ble laget da NGF feiret 75 år i 1991. Forfatter var Petter Dannevig, og formann var da Eivind Thrane. Beretningen kom ut i 1993.
Hvorfor 1917?
Norsk Geofysisk Forening nevnes for første gang i et dokument fra et møte som en gruppe på 7 vitenskapsmenn holdt på Geilo 18. til 20. august 1917. Ferietiden gikk mot slutten og de 7 herrene hadde antakelig overskudd til å skape noe nytt. Året 1917 kan synes tilfeldig, men var nok ikke det. Tiden var kanskje moden, men det krevdes en impuls for å starte det hele og det krevdes vilje til å følge opp den prosessen som ble satt i gang.
Bilde fra Geilomøtet i 1917 er hentet fra NGF’s 75 års jubileumsskrift.
Sittende fra v.: Sandstrøm, Helland-Hansen, V. Bjerknes og Sæland.
Stående fra v.: J. Bjerknes, Krogness, Hesselberg, Sverdrup og Devik.
Først litt om tiden
Norge hadde fostret flere geofysikere som hadde vunnet internasjonal anerkjennelse. DNMI’s direktør 1866-1913, professor Henrik Mohn, var en banebryter innen sitt fag og aktiv i det internasjonale meteorologiske samarbeidet. Fridtjof Nansen gjorde vel den største innsatsen til geofysikkens fremme. Han var professor både i zoologi og oseanografi. Hans utforsking av Polhavet og Norskehavet (det siste sammen med Helland-Hansen) dannet nærmest et mønster for senere ekspedisjoner. Professor Kristian Birkeland var nordlysforsker, og han arbeidet både med teori og eksperimenter. Bl.a. gjorde han forsøk med en elektrisk kanon. Den ble ikke særlig vellykket, men et biprodukt var en metode til å ta nitrogen fra luften ved hjelp av elektrisk energi. Det ble grunnlaget for Norsk Hydro. Det var Birkelands innsats som førte til bygging av Haldde-observatoriet.
De tre som er nevnt var ledende innen geofysikk-grenene meteorologi, oseanografi og ionosfærefysikk. Deres medarbeidere og arvtakere kom til å videreføre arbeider som var satt igang og gå løs på nye oppgaver. Det er nærliggende å nevne Th. Hesselberg, Bjørn Helland-Hansen og Ole Andreas Krogness. Antall geofysikere i landet var selvfølgelig lite, men nivået var høyt.
Gruppen hadde imidlertid ikke noe egnet forum for diskutering og utveksling av forskningsresultater. Impulsen skyldtes professor Vilhelm Bjerknes. Han hadde evnen til å danne skole, til å få dyktige medarbeidere, organisere samarbeide og inspirere. Han var fra 1913 bestyrer av det geofysiske institutt ved universitetet i Leipzig som vel var ledende i Europa på den tid. I 1917 mottok han et tilbud om professorat i geofysikk ved Bergens Museum. Hans to assistente, sønnen Jacob (Jack) Bjerknes og Halvor Solberg, fulgte med. V. Bjerknes hadde innsett betydningen av at geofysikere fra ulike grener av faget fikk anledning til å møtes. Følgelig tok han og andre geofysikere initiativ til det berømte møtet 18. til 20. august 1917. Hvorfor Geilo? Jo, fordi det var der “Vilhelm Bjerknes lå på landet med sin familie” som Hesselberg uttrykte det.
Fra det vedtatte arbeidsdokumentet siteres:
Aar 1917 18.-20. august holdt undertegnete et møte på Gjeilo og besluttet følgende:
I Undertegnete opretter en forening under navn av Norsk geofysisk forening. Som nye medlemmer kan optas aktivt arbeidende videnskapsmænd på geofysikens og tilgrændsende discipliners område efterat vedkommende ved skriftlig votering blandt foreningens medlemmer har faat mindst to tredjedeler av medlemmernes stemmer.
Såvidt mulig skalforeningen ha et aarlig møte i slutten av august til referat av utførte arbeider og planlæggelse av nye…
Til foreningens formand valgtes professor Bjerknes.
De øvrige tre beslutningene gikk ut på:
II Det opprettes en permanent geofysisk kommisjon med faste medlemmer som også forutsettes å være medlemmer av foreningen.
III Det søkes opprettet et fond til fremme av geofysisk forskning under navnet “Professor Kr. Birkelands fond for geofysisk forskning”. Fondet bør bestyres av den permanente geofysiske kommisjon.
IV Man søker opprettet en tidsskriftserie: “Geofysiske publikasjoner”.
Dokumentet er underskrevet av: V. Bjerknes, O. Devik, B. Helland-Hansen, Th. Hesselberg, O.A. Krogness, H.U. Sverdrup og S. Sæland.
Vi skjønner at Birkelandsfondet er en viktig del av det hele. Hvis Geofysisk kommisjon som jo er NGF’s forlengede arm, skal innstille til bruk av fondets avkastning, kan foreningens drift anses som sikret! Medlemmene har kanskje også regnet seg som fortrinnsberettigede til forskningsbidrag fra dette fondet. Det ble ofte diskusjon om Geofysisk kommisjons sammensetning og virksomhet.
Olaf Devik og Bjørn Helland-Hansen arbeidet videre med saken og la frem forslag til statutter for NGF, regler for Geofysisk kommisjon m.m. I statuttene er det kommet inn en begrensning når det gjelder grener av geofysikken. Regler for Geofysisk kommisjon var også vesentlig endret i det forslag som ble godkjent på det første regulære møte i 1918.
Respekt for “de gamle mestere” kan være forklaringen på at uheldige bestemmelser ikke minst i paragraf I, fikk stå så lenge. Første statuttendring fant sted i 1951 og det kom flere siden.