Stifterne av NGF
NGFs historie om stifterne av NGF er hentet fra jubileumsberetningen som ble laget da NGF feiret 75 år i 1991. Forfatter var Petter Dannevig, og formann var da Eivind Thrane. Beretningen kom ut i 1993.
Vilhelm Friman Koren Bjerknes (1862-1951) var en stor vitenskapsmann, omtalt som “vitenskapsentrepenør”. Det var en betegnelse som bare et fåtall samtidige var kvalifisert til. “Den moderne værvarslings far” sier man også, til tross for at han ikke forsto seg særlig på praktisk værvarsling. Han hadde desto mer greie på de metodene som måtte tas i bruk for å bedre værvarslingen. Så tidlig som i 1905 hadde han under et foredrag i Washington DC, skissert det som, etter hans mening, var den eneste farbare vei. 50 år senere var man i ferd med å gjøre hans visjoner til virkelighet. Dette takket være utvikling av elektroniske hjelpemidler for å innhente, formidle og bearbeide observasjoner fra luften, havet og jordoverflaten.
Mange skarpsindige forskere har vært inne i bildet før man kom så langt. Takket være internasjonalt samarbeid gjennom Den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO) kan data fra hele kloden og opp til store høyder i atmosfæren samles og bearbeides i verdenssentra. Ferdige produkter, bl.a. forutsigelse av lufthavets fremtidige tilstand 5-10 døgn frem i tiden, blir fordelt til medlemslandene.
Bjerknes var fysiker og gikk i sin far, C. A. Bjerknes’ fotspor. Toppen av hans karriere ble vel nådd da han i 1913 ble professor og bestyrer av et nyopprettet geofysisk institutt i Leipzig. Sverdrup og Hesselberg, som omtales i det følgende, hadde vært Bjerknes’ assistenter i Leipzig.
Olaf Martin Devik (1886-1987) var også fysiker, men med et bredere interesse- og arbeidsfelt. Mens Vilhelm Bjerknes blir omtalt som en noe upraktisk herre, så var Devik hans motstykke. Han konstruerte instrumenter, reiste rundt til stasjonene, monterte dem og instruerte i behandlingen. På så mange felter og på ulike måter gjorde han en stor innsats for den praktiske utnyttelsen av geofysikken. I 1917 var han opptatt med å forberede en værvarslingstjeneste for Nord-Norge. Hans tidligere arbeidsplass var observatoriet på fjelltoppen Haldde (904 m.o.h.) der Krogness var bestyrer. Senere ble han bestyrer av Vervarslinga for Nord-Norge, dosent ved Norges Tekniske Høyskole og i 1938 ekspedisjonssjef for den nyopprettede kulturavdelingen i Kirke- og Undervisningsdepartementet. Også der bidro han til geofysikkens fremme.
Bjørn Helland-Hansen (1877-1957) var havforsker med arbeidsfelt fysisk oseanografi. Han startet sin karriere i “Skandinavisk havforsknings gullalder” da det spesialutstyrte forskningsskipet “Michael Sars” gjennomførte en rekke tokter med “Armauer Hansen”. Helland-Hansen var professor i oseanografi ved Bergens Museum og senere styrer av det geofysiske instituttet der. Han var forsker med liv og sjel og har satt mange varige spor etter seg, ikke minst gjennom sitt samarbeid med Fridtjof Nansen.
Hans Theodor Hesselberg (1885-1966) hadde vært assistent for Vilhelm Bjerknes før han i 1915 ble utnevnt til direktør for Det norske meteorologiske institutt, en stilling han hadde til oppnådd aldersgrense i 1955. I 1917 var han altså enda temmelig ny i jobben, men hadde en betydelig vitenskapelig produksjon bak seg. Videre hadde han administrative evner og ordenssans, ikke minst når det gjaldt pengespørsmål. Hans stilling som leder for en større etat bidro til at han ved forskjellige anledninger kom til å innta noen andre standpunkter i NGF enn Vilhelm Bjerknes og kretsen rundt ham. Hesselberg var i årene 1935-1946 president for Den internasjonale meteorologiske organisasjon – en vel fortjent æresbevisning.
Ole Andreas Krogness (1886-1934) var fysiker og hadde vært assistent for den berømte Kristian Birkeland 1906-1912. Frem til 1918 var han så bestyrer av observatoriet på Haldde, som var i drift 1913-1928. Hans interessefelt var først og fremst jordmagnetisme og kosmisk fysikk. I årene 1918-1928 var han bestyrer av det geofysiske institutt i Tromsø (nå Vervarslinga for Nord-Norge). Senere ble han professor i ionosfærefysikk og bestyrer av det magnetiske byrå i Bergen.
Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957) var assistent for Vilhelm Bjerknes 1911-1917 og er særlig kjent for sin ledelse av det vitenskapelige arbeid på “Maud-ekspedisjonene” (1918-1925) og for bearbeidelse av det store observasjonsmaterialet. Han arbeidet både med meteorologiske spørsmål og med oseanografiske problemer. Han tok doktorgraden på Det nordatlantiske passat, ble professor i oseanografi i USA og etter krigen direktør for Norsk Polarinstitutt og professor i geofysikk ved Universitetet i Oslo. Allsidig vitenskapsmann altså, men oseanografien stod vel hans hjerte nærmest. Hans navn er knyttet til enhet for vanntransport i havstrømmene, 1 Sverdrup=1 mill. m3/s.
Sem Sæland (1874-1940) var også fysiker. Han hadde en karriere som universitetslærer, først amanuensis i fysikk der han bl.a. hadde oppdrag for Kristian Birkeland, så professor og en tid rektor ved Norges Tekniske Høyskole. I 1922 ble han professor i fysikk ved Universitetet i Oslo der han også var rektor 1927-1936. Han gjorde en betydelig innsats i forbindelse med planlegging og oppføring av de første universitetsbygningene på Blindern.
Innbudte medlemmer
Stifterne valgte enstemmig ut 5 geofysikere som ble tilbudt medlemskap i NGF, noe de aksepterte.
Bernt J. Birkeland (1879-1955) var bestyrer av Det meteorologiske observatoriet i Bergen, Fridtjof Nansen (1861-1930) var professor i zoologi og oseanografi og antakelig vår mest kjente geofysiker på den tiden. Professor Oskar E. Schiøtz (1846-1925) hadde gjort en betydelig innsats innen feltet den faste jords fysikk. Ingen av de tre kom til å spille noen aktiv rolle i NGF.
Professorene Carl Størmer (1874-1957) og Lars Vegard (1880-1963) er begge kjent for sine epokegjørende arbeider innen nordlysforskningen. De kom til å spille en aktiv rolle i NGF gjennom et lengre tidsrom.