Historikk

NGFs medlemsoversikt frem til 1991 og historie for samme periode er hentet fra jubileumsberetningen som ble laget da NGF feiret 75 år i 1991. Forfatter var Petter Dannevig, og formann var da Eivind Thrane. Beretningen kom ut i 1993.

Hele beretningen er digitalisert av Magnar Gullikstad Johnsen (TromsØ Geofysiske Observatorium, Universitetet i Tromsø), og kan lastes ned her (ca. 30MB).

NGF-medlemmer 1917-1991

Prosentvis fordeling på faggrupper

År	Medlemmer	G	H	M	O	S
1917	12	33	0	33	25	9
1941	22	19	0	57	19	4
1966	67	30	7.5	52	7.5	3
1991	229	18	11	33	22	16

Dette er en skjønnsmessig fordeling på faggrupper som svarer til de 6 geofysikk-assosiasjoner i IUGG – Den internasjonale union for geodesi og geofysikk. NGF har ikke hatt medlemmer som sogner til den sjette gruppen – Vulkanologi og geokjemi (pr. 1991).

Prosentvis fordeling på tjenesteområder

År	Medlemmer	Oslo	Bergen	Trondheim	Tromsø (Haldde)	Andre
1917	12	50	33	0	17	0
1941	22	59	18	0	5	18
1966	67	60	20	2	4	14
1991	229	54	28	6	3	9

NGF har helt siden 1930-årene hatt medlemmer i utlandet. I 1966 var det 5 i USA, 1 i Sveits, 1 i Storbritannia og 1 i Sverige.

Forklaring på faggruppebenevnelsene:

G:	Faggruppen for geomagnetisme og aeronomi
H:	Faggruppen for hydrologi
M:	Faggruppen for meteorologi og atmosfærens fysikk
O:	Faggruppen for fysisk oseanografi
S:	Faggruppen for seismologi og den faste jords fysikk

1917-1941: Fra krig til krig

Overskriften henspeiler på den internasjonale situasjon som kom til å få stor betydning for NGF. Det var stridigheter i den geofysiske verden også. NGF var engasjert i å få til fredelige løsninger.

Etablering og reiselyst

Det første regulære møtet var i Kristiania i 1918 der man vedtok statutter og utkast til reglement for Den geofysiske kommisjon m.m. Ikke minst var man opptatt av regler for disponering av midlene fra Kr. Birkelands fond til fremme av geofysisk forskning. Medlemmene var også sterkt engasjert i å samle inn penger til dette fondet og fikk inn store beløp. Dette skyldtes ikke minst Deviks invitasjon av “rikmenn” til å overvære fysiske eksperimenter mot passende “inngangsbilletter”. Krogness var etter sigende vanskelig å bli kvitt før det var gitt tilsagn om et beløp. Norsk Hydro startet for øvrig opp det hele med en raus sum på 100.000 kroner. Birkelandsfondet var en forutsetning for at NGF kunne drive sin virksomhet slik den har gjort gjennom 75 år.
På dette første møtet var det 7 (av 12 medlemmer) til stede. Samme deltagerantall var det på møtet i Bergen i 1919.

Årsmøtet i 1920 i Tromsø synes å høre til de mest betydningsfulle på mer enn en måte. Deltagerantallet var 7, dessuten hadde man innbudt meteorolog Edlund fra Tromsø, bestyrer Køhler fra Haldde og bestyrer Stoll fra den geofysiske stasjonen på Spitsbergen. Devik tok opp Jan Mayens betydning for værvarslingen og meddelte at en fangstekspedisjon fra Bodø ville overvintre 1920-21. Dette var innledningen til DNMIs annektering av øya. Deltagerne dro for øvrig til Haldde “på befaring” og kunne nyte midnattssolen fra observatoriet i 900 m.o.h.

I 1921 var det møte i Bergen kombinert med den store internasjonale meteorologiske konferansen. Noen av medlemmene deltok her med foredrag. Bare 5 var tilstede under behandlingen av indre anliggender som i hovedsak besto i å velge inn dosent, senere professor Werenskiold. Formelt var det ikke kvalifisert flertall, selv etter telefonkontakter. Man hadde glemt å ta hensyn til det økte medlemstall, men Werenskiold ville nok fått 100 % av stemmene i alle tilfelle.

I 1922 var møtet på Dombås der det var et magnetisk observatorium. 8 medlemmer pluss 4 innbudte kunne høre V. Bjerknes tale om værvarsling som fysisk problem. Det var ofte nyttig å innby nøkkelpersoner i samfunnet. Astronom Enebo (senere Einbu) holdt til på Dombås og deltok.

I 1923 hadde 7 medlemmer funnet veien til Göteborg der det var et naturforskermøte.

I 1924 var man i Kristiania. 8 medlemmer samt de innbudte Ahlmann, Bjørkdal, Petterssen og Refsdal holdt og hørte foredrag med forfriskende innslag av nye emner.

Bilde fra møte i Geofysisk kommisjon 17. mars 1923 er hentet fra NGF’s 75 års jubileumsskrift.
Fra venstre: Kontorsjef Undall (DNMI), S. Sæland, V. Bjerknes, B. Helland-Hansen, Th. Hesselberg, C. Størmer og O. Devik.

Vanskelige tider

Norsk geofysikk hadde hittil vært begunstiget av etterkrigstidens pengerikelighet og Bergensskolens anseelse, men i tiden fremover måtte ikke minst DNMI kjempe en hard kamp for sine bevilgninger som stadig ble beskåret.
Takket være Tromsø- og Bergensborgeres innsats, ikke minst ved å yte økonomisk støtte, ble det bygget geofysiske institutter begge steder, mens DNMI hadde trange lokaler nede ved havnen. Den geofysiske kommisjon hadde et stort arbeidspress fordi den skulle lage forslag til administrasjonsordninger m.m. for den meteorologiske tjeneste.
Men det var også lyspunkter. I 1925 kunne Vegard legge frem en plan for et nordlysobservatorium som skulle finansieres av Rockefeller Foundation.

I 1926 var man igjen på Dombås med 8 deltagere og Einbu som var invitert. Det forelå nå flere gledelige ting. Nytt geofysisk institutt i Bergen var sikret, Grandevillaen på Bygdøy var gitt til bruk for, eller finansiering av, nye lokaler for DNMI. Finansiering av Nordlysobservatoriet var i orden, DNMI hadde gjort en vellykket innsats med den meteorologiske tjeneste for Roald Amundsens flyginger over Polhavet. Her kom Hesselbergs internasjonale kontakter til nytte.

En delegasjon på 4 mann, Krogness, Størmer, Sæland og Vegard ble utpekt til å dra på en reise for å finne den beste plass for et nordlysobservatorium. Reisen foregikk dels via Finland og Vadsø, dels mer direkte mot Tromsø der man enedes om at observatoriet burde ligge. Noe de fleste vel hadde tenkt på forhånd.

I 1927 møttes 9 medlemmer i Drøbak. Man diskuterte nytt reglement for Geofysisk kommisjon. Myndighetene hadde bestemt at kontorsjefen ved DNMI skulle være med som regnskapskyndig medlem. Videre ble det gitt orientering om de observasjoner som var gjort forskjellige steder i forbindelse med den totale solformørkelsen dette året.

Lysere tider, men mørke skyer i sikte

Vi er fortsatt inne i de magre deflasjonsårene. Observatoriene på Spitsbergen, Haldde og i Bergen og mange meteorologiske stasjoner er nedlagt, man må si opp fast personale. Det er likevel organisert en meteorologisk varslingstjeneste. En ny generasjon havforskere er på vei inn i bildet.

Møtet i 1928 i Bergen ble holdt i det nye geofysiske institutt som var skapt av Helland-Hansen med god støtte av Bergens borgere. Det var flere viktige saker.
Krogness orienterte om værvarslingen for Nobiles flyging med luftskipet “Italia” (som havarerte nord for Spitsbergen på retur fra Nordpolen i mai 1928). Den svenske meteorolog Malmgren, som var om bord, hadde anbefalt retur til Ny-Ålesund. Returen ble en navigasjonsmessig fadese, noe som kan ha forbindelse med meridianenes konvergens, og helt sikkert med Nobiles vilkårlige avvik fra planlagt kurs for å utforske en sektor lengre øst. Havariet fant sted i et område som både Malmgren og Tromsø-meteorologene spesielt hadde advart mot.
NGF-medlemmene anså dette for å være en alvorlig sak, og Helland-Hansen ba om at materialet måtte bli offentliggjort, noe Krogness lovte. Det vites ikke i hvilken utstrekning dette skjedde. Et forslag om å støtte innsamlingen til et minnesmerke over Malmgren ble positivt mottatt.
V. Bjerknes refererte et brev fra Potsdam-observatoriet om ønskelighet av ozonmålinger i Arktis om vinteren. Dette var kanskje den første impuls til målinger i Tromsø, senere også på Spitsbergen.
T. Bergeron ble “innbudt” medlem. V. Bjerknes reiste spørsmål om kvalifikasjonskrav ved tilsetting i avansementstillinger ved DNMI. Vitenskapelige kvalifikasjoner burde veie tungt. En konkret sak ble tatt opp via Den geofysiske kommisjon.

Møtet i 1929, der 9 NGF-medlemmer deltok, ble holdt i København i forbindelse med nordisk naturforskermøte. Her dukket perlemorskyer opp for første gang i NGFs referater. Størmer hadde fotografert og målt høyden til disse vakre skyene rundt 25 km o.h.

I 1930 var man i Tromsø igjen, denne gang i anledning innvielsen av Nordlysobservatoriet som Vegard hadde arbeidet så sterkt for. Fremmøtet var som normalt, meget godt idet 8 var til stede. Tre forslag til innvalg oppnådde ikke nok stemmer.

Årsmøtet i 1931 ble holdt i Olden der Helland-Hansen hadde en eiendom. Denne lå nok litt avsides til, og bare 5 var til stede. Man ble enig om at Harang, som ikke fikk nok stemmer i 1930, burde foreslås på nytt. Han var jo nå bestyrer av Nordlysobservatoriet i Tromsø. NGF tok med glede imot et tilbud fra maleren Erik Werenskiold om å male portrett av V. Bjerknes som gave fra NGF til Universitetet på hans 70-års dag 13. mars 1932.

Årsmøtet 1932 ble holdt i Videnskabsakademiet i Oslo med 13 medlemmer til stede. Valg av et sentralt sted teller nok sterkt her. Stedsvalget bidrar også til at mange ikke-medlemmer kan få høre foredragene. Størmer talte om perlemorskyer og lysende natt-skyer som han hadde viet stor oppmerksomhet gjennom mange år. Harang ble valgt inn enstemmig.

1933-møtetble holdt samme sted med 14 til stede. Sverre Petterssen ble valgt inn enstemmig. Hesselberg hadde et innlegg der han viste til at en rekke yngre geofysikere var kvalifisert for innvalg. De kriterier man hadde praktisert var for strenge. Devik, Helland-Hansen og Vegard var enig i dette.

1934 ble et sorgens år. Krogness, som var med på å stifte foreningen og som hadde vært en ivrig møtedeltager, var død, og det ble holdt minnetale som ble påhørt av 15 medlemmer. NGF har bekostet en støtte av kvarts som ble transportert fra Haldde og reist over hans grav på Nesttun.
Bjerknes, som hadde en finger med i spillet ved opprettelsen av en meteorologisk stasjon på Gaustatoppen, orienterte om dens ventede fortreffelighet som støtte for værkartanalysen. Men stasjonen ble en skuffelse i så måte.
Meteorologene Bjørkdal og Refsdal ble valgt inn til tross for at V. Bjerknes hadde betenkeligheter. Oseanografen Håkon Mosby, som senere kom til å bli så aktiv i NGF, ble også valgt.

I 1935 ble Godske og Trumpy valgt inn. Det bidro til nye innslag i foredragene i årene fremover. Men så var det slutt på innvalg i dette kvartsekelet. De 14 tilstedeværende fikk på dette møtet en orientering av Hesselberg om den nylig avviklede internasjonale meteorologikonferansen i Warszawa.

Bilde fra møte i Geofysisk kommisjon i midten av 1930-årene er hentet fra NGF’s 75 års jubileumsskrift.
Fra venstre: B. Helland-Hansen, A. Undall, Th. Hesselberg, O. Devik og C. Størmer.

Begynnelsen av 1930-årene var en vanskelig tid for mange geofysiske institusjoner. DNMI hadde stadig fått redusert budsjettene, til slutt nektet Hesselberg å medvirke til flere tjenstlige nedskjæringer. Stortingsrepresentant Hambro ga en skarp påtale i Stortinget i den anledning, noe Hesselberg antakelig tok med den største sinnsro.

Fra midten av 1930-tallet snur det seg. Dette hadde sammenheng med den alminnelige økonomiske situasjon og samfunnsforholdene for øvrig. For DNMIs vedkommende var det særlig påtrykk utenfra, krav om nye tjenester som var utslagsgivende. Det ble etablert flyruter, både innenlands og til utlandet, og Forsvaret økte flyaktiviteten. Begge deler nødvendiggjorde en meteorologisk sikringstjeneste. DNMI måtte også være behjelpelig med undervisning i meteorologi for flygere og sjøfolk. Fiskere og bønder krevde tidlige morgenvarsler, turistnæringen ville ha varsler for fjellet osv.
Det ble flere nye stillinger, også noen ved universitetene, som sto for utdannelsen. Flere senere NGF-medlemmer begynte sine studier i disse årene da norsk geofysikk og ikke minst havforskning spilte en betydelig rolle internasjonalt.

Årsmøtet i 1936 ble avviklet i Edinburgh i forbindelse med generalforsamlingen i Den Internasjonale Union for Geodesi og Geofysikk. Lignende arrangementer hadde det også vært ved tidligere møter i Göteborg, København, Oslo og Bergen. Slike kombinasjoner, spesielt de i utlandet, vil i praksis favorisere enkelte grupper av medlemmer, mens andre får vanskeligheter med å møte. Hele 9 hadde imidlertid kommet til Edinburgh.

Foreningens 20 års jubileum, årsmøtet i 1937, ble feiret i Bergen og Rosendal med “Armauer Hansen” som skyssbåt. Det ble også lagt ned krans ved minnestenen over Ole Andreas Krogness på Nesttun kirkegård. Den har følgende innskrift: “Professor O. A. Krogness 1886-1934. Norske geofysikere lot hente denne stenen fra Haldde og satte den til minne”. Fru Krogness deltok i turen til Rosendal på foreningens bekostning.
Møtet synes å ha vært uvanlig vellykket. Th. Hesselberg snakket om klimavariasjoner i vår tid, et tema han kom tilbake til ved flere anledninger. Hans utgangspunkt var de omfattende undersøkelser som var gjort i samarbeid med B. J. Birkeland. J. Bjerknes hadde helt fra 1920-årene interessert seg sterkt for de høyere luftlag og holdt foredrag om aerologi.

Møtet gikk inn for en henstilling til myndighetene om å få en lærestol i fysisk oseanografi ved Universitetet i Oslo. W. Werenskiold forfattet en resolusjon stilet til Geofysisk kommisjon. Den kan minne oss om at NGF tidligere gikk inn for professorat både for Werenskiold og Sverdrup:

“Under henvisning til geofysikkens stadig voksende betydning og omfang henstiller foreningen til Den Geofysiske kommisjon å oppta arbeidet for å skaffe geofysikken en sterkere representasjon ved universitetet i Oslo, spesielt bør nevnes at en så viktig disiplin som oseanografien burde ha en egen lærestol.”

Så igjen en personalsak som vel egentlig ikke egnet seg for behandling i NGF. J. Bjerknes kom med en interpellasjon som gjaldt tilsetting av avdelingssjef ved værvarslingsavdelingen ved DNMI og “beklaget at den som av direktøren på grunnlag av vitenskapelige kvalifikasjoner var blitt innstillet som avgjort nr. 1, ikke var blitt ansatt i stillingen”. Hesselberg redegjorde og det var mange innlegg. Man ble enig om en prinsipiell henstilling til Geofysisk kommisjon om “overfor statsmaktene å hevde prinsippet om at videnskapelige kvalifikasjoner skal være avgjørende i alle tilfelle der hvor stillingen forutsetter videnskapelig utdannelse” (forkortet sitat).

I de 9 siste årene, før krigen satte en stopp for NGFs virksomhet, varierte deltagerantallet på møtene fra 13 til 18, mens medlemstallet steg fra 18 til 23. Et unntak danner Edinburgh-møtet med 9 deltagere av 23 mulige. 6 av de andre møtene ble holdt i Oslo, 2 i Bergen. Møtesteder som ligger sentralt i forhold til medlemsmassen, samler flest deltagere.

NGF hadde sitt siste møte denne perioden i 1940, mens møtet i 1941 ble avlyst. Det var Helland-Hansen som skulle lose foreningen gjennom de første krigsårene med Werenskiold som sekretær.

Bilde av “glade geofysikere” er hentet fra NGF’s 75 års jubileumsskrift.
Fra venstre: J. Bjerknes, H. U. Sverdrup, C. Størmer og B. Helland-Hansen.

Foredragene 1917-1941

De første årsmøtene var preget av Bergensskolen og “de gamle traverne” Størmer og Vegard som unektelig hadde ganske mye av interesse. V. Bjerknes talte om værvarsling som fysisk problem og Solberg f. eks. om den stasjonære sirkulære virvels stabilitet. Fysisk meteorologi som er nær knyttet til selve været, var det smått med. Innen oseanografien brakte Helland-Hansen nytt fra tokter og ekspedisjoner. Sverdrup hadde nytt fra Maud-ekspedisjonene, mens Hesselberg hadde gått løs på klimaproblemer.

NGF var tidlig ute når det gjaldt arbeid for utvikling av radiosondetjeneste og for stasjoner til målinger av ozon. Devik ble opptatt med isingsproblemer i vassdrag og anlegg for kraftstasjoner, noe han kom til å sysle med langt inn i pensjonistalderen.

Medlemmene 1917-1941, et sammendrag

Det var ofte problemer i forbindelse med innvalg. Dette fordi statuttene ikke satte noen krav, og man måtte søke å innarbeide en praksis. Kandidatenes antall ble begrenset ved at statuttene bare har med geofysisk aktivitet i forbindelse med havet, atmosfæren og jordens magnetfelt.

De første 12 medlemmene var (eller ble) professorer eller ledere for geofysiske institusjoner – eliten av geofysikere på den tid. Statuttene satte altså ikke krav om noe bestemt nivå. Her var det spørsmål om den enkeltes skjønn, og det var rom for vilkårlighet.

Deltagerantallet på årsmøtene lå gjennomgående på rundt 50 %. Det var alltid en liten gruppe medlemmer som ikke deltok aktivt i NGF, noen var heller ikke arbeidende geofysikere. I dette første kvartsekel var gruppen liten og spilte en beskjeden rolle i forbindelse med innvalg. Dens stemmer eller mangel på stemmer telte like fullt.

Frem til 1930 økte medlemstallet bare med to, fire var valgt inn, to var døde. V. Bjerknes synes å forfekte store krav for innvalg, mens Th. Hesselberg gikk inn for en mer liberal praksis. At S. Evjen og L. Harang ble valgt inn, skyldtes nok ikke minst at de var ledere for geofysiske institusjoner. Oseanografen H. Mosby og meteorologene A. Refsdal og E. Bjørkdal fikk derimot ikke nok stemmer, til tross for at de vel hadde like god praksis og vitenskapelig produksjon. Da de ble foreslått på nytt i 1934, var V. Bjerknes fortsatt skeptisk, men alle tre ble valgt. Universitetslærerne (senere professorer) B. Trumpy og C. L. Godske ble valgt inn uten protester. De ble begge aktive NGF-medlemmer.

1942-1966: Fra stagnasjon til ekspansjon

Dette kvartsekelet bød på mange nye oppgaver og revolusjonerende hjelpemidler, både for forskningen og den geofysiske tjeneste. For oljevirksomheten til havs måtte det skaffes meteorologiske og oseanografiske data som grunnlag for konstruksjon av utstyr, effektiv drift og ikke minst trygging av liv og helse til personell på plattformer, skip og luftfartøyer som ble engasjert i virksomheten. Nye observasjoner måtte skaffes, nye geofysiske forhold varsles.

Etterkrigstidens hjelpemidler resulterte i et teknisk klimaskifte. Satellitt- og rakett-teknikk, utstyr til fjernmåling og overføring av observasjoner, elektronisk databehandling m.m. åpnet en helt ny verden. 1950- og 1960-årene ble en tid med mange landevinninger, men også krav til store omlegginger i det etablerte organisasjons- og arbeidsmønster.

De siste krigs- og de første etterkrigsårene

25 års jubileet i 1942 ble ikke feiret. NGF hadde et improvisert møte, med en enkel tilstelning på DNMI der formann Helland-Hansen, nestformann Werenskiold, Th. Hesselberg og noen medlemmer fra Oslo-området var samlet. Man tok et tilbakeblikk på geofysikkens utvikling i de forløpne 25 år, og det ble holdt noen foredrag.

Werenskiold ble valgt til ny formann og Trumpy til nestformann. Medlemmene J. Bjerknes og S. Pettersen var utenlands der de gjennom undervisning og aktivt arbeid med værvarsling gjorde en innsats for de allierte. H. U. Sverdrup var blitt professor i oseanografi i California.

Det ble ikke holdt møter i 1943 og 1944.

Det tidsrommet da NGF tok pause i møtevirksomheten, kom til å bli viktig for den kommende medlemsutvikling, ja for den geofysiske aktivitet generelt. Frem til 1943 ble det utdannet flere realister med fagkrets egnet for geofysiske forskning. Så ble universitetet stengt gjennom tyskernes aksjon høsten 1943. Påfølgende deportering av studenter resulterte i “tapte 2 år” for mange. De som ble hjemme, var til dels engasjert i illegal virksomhet, i alle fall ble det lite studering. De tapte betydelig tid de også, noe som kom til å sette spor.

Mange av de geofysikerne som var kommet i stilling før 1940 eller i de første krigsårene, utførte ikke det rutinearbeidet som stillingen krevde. Det ble slutt på forskningstokter utenfor kystfarvannene, all værvarsling ble innstilt. Den frigjorte tid ble i noen grad nyttet til vitenskapelig arbeid. Dette gjaldt ikke minst meteorolog-gruppen ved DNMI der antall stillinger var blitt økt like før krigen.

Situasjonen i 1945 så slik ut: Etter 9 år uten innvalg var det nå et betydelig antall realister som enten var, eller snart kunne ventes å bli, kvalifiserte for medlemskap i NGF.

Da krigen var slutt, sto vi overfor et stort gjenreisningsarbeid. Det gjaldt også vitenskapelig aktivitet på mange felter. Værvarslingstjenesten fikk nærmest en eksplosiv utvikling. DNMI overtok den meteorologiske sikringstjeneste for sivil og militær luftfart. Mange flyplasser ble bemannet med meteorologisk personell, det ble forsterkninger på værvarslingssentralene i Oslo, Bergen og Tromsø. Det ble etablert en radiosondetjeneste med 6-7 stasjoner på Fastlands-Norge, på Bjørnøya og Jan Mayen.

Da det var mangel på realister med fullført eksamen, måtte man ansette mange av dem som fikk avbrutt studiene i 1943. De ble satt inn i en, ofte krevende, vakttjeneste, der det ikke var regnet tid verken til eksamenslesning eller vitenskapelig aktivitet. Ved hjelp av permisjoner og litt velvilje her og der, ble de aller fleste cand. real. Det kunne likevel ta ganske lang tid!

Nå varte det ikke lenge før det kom ferdig utdannede geofysikere på markedet. Stillinger ved DNMI var imidlertid opptatt av unge tjenestemenn. De som nå fikk et engasjement, måtte regne med tjeneste på “utestasjoner” uten noe geofysisk miljø innen rekkevidde. Meteorologitjenesten på flyplassene hadde også mistet atskillig av tilknytningen til vitenskapen. Det var ikke få meteorologer som forlot eller unngikk DNMI for å ta stillinger i den høyere skolen eller ved universitetene, forskningsstasjoner o.l.

I denne situasjonen ble Videnskaps-akademiets Institutt for vær- og klimaforskning ved UiO en viktig faktor. Bakgrunnen for instituttets virksomhet var ønsket om bedre kjennskap til nedbørforholdene i Norge, ikke minst mulighetene for varsling på lengre sikt. Tørkesommeren 1947 ga kanskje støtet til opprettelsen.

Instituttet som var ledet av Einar Høiland, ble finansiert gjennom Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Mange geofysikere som ble tilsatt i universitetsstillinger tjenestegjorde her i kortere eller lengre tid. Man drev også forsøk med kunstig utløsning av nedbør, men det ble neppe regningssvarende når det gjaldt produksjon av hydroelektrisk energi! Instituttet, som var i virksomhet frem til slutten av 1950-tallet, kom i rett tid for nyutdannede realister som her fikk en god start på sin løpebane i geofysikken.

Nye institusjoner, nye medlemsgrupper

Utviklingen i samfunnet gikk meget raskt fremover mot 1950-årene. I NGF gikk den ikke fullt så raskt. Man levde fortsatt med statuttene fra 1917, til tross for at de på flere punkter var uegnet for en moderne forening med det formål som var skissert i 1917.

I NGFs første 25 år skriver medlemmene seg stort sett fra Universitetet og tilknyttede institusjoner og fra Den meteorologiske etat (Bergen Museum som gikk inn i UiB, er medregnet til universitetsgruppen). Etter krigen fikk vi etter hvert bygget opp institusjoner med mer formålsrettet forskning. Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, fra 1946, Norwegian Seismic Array, Norsk seismologisk forskningssenter, NORSAR, fra 1970 og Norsk institutt for luftsforskning, NILU, fra 1969, er kanskje de viktigste. Men også oljevirksomheten hadde bruk for geofysikere! Denne utviklingen kom til å prege medlemsstrukturen mot slutten av årrekken.

Etter hvert skjøt utbyggingen av universitetene fart, og en omlegging av studieordningen ble gjennomført sist på 1950-tallet. Dette resulterte i en stor økning av antall stillinger til undervisning. Det betød igjen mange mulige kandidater for innvalg i NGF.

Helland-Hansen m. fl. Var i 1945-46 bekymret for at DNMIs meteorologer skulle bli dominerende i foreningen. Det kunne være grunn til det, 12 av de 22 som ble valgt inn i årene 1945-54, kom fra DNMI. I årene 1957-66 var tallet 7 av 31, altså gått ned fra over en halvpart til under en fjerdedel. På den tiden hadde DNMI riktignok begynt å bygge opp en egen forskningsavdeling, som nok kom til å gi et bidrag, men bare beskjedent i forhold til det som kom fra universiteter og forskningsinstitutter.

Møtevirksomheten 1942-1966

Det tok litt tid for å komme i den vante gjenge, men fra 1948 gikk møtene som vanlig. Det dukket imidlertid opp mange saker som under normale forhold ville vært avgjort på et tidligere tidspunkt. Det viste seg bl.a. vanskelig å oppfylle statuttenes krav til stemmetall i forbindelse med innvalg. Statuttendring var påkrevd og ble vedtatt i 1950.

Tidligere hadde man ikke valgt inn utenlandske statsborgere, den svenske professor Tor Bergeron var innbudt medlem. Håkon Mosby tok opp saken i sin formannstid og man ble enig om at (opprinnelig) norske som var bosatt i utlandet burde kunne velges inn uavhengig av statsborgerskap. Det samme burde gjelde utenlandske statsborgere som var kommet til Norge eller på annen måte samarbeidet med norske geofysikere. Professor Jørgen Holmboe ble valgt inn i 1954 uten noen statuttendring og senere har vel ikke spørsmålet om nasjonalitet vært vurdert særlig alvorlig.

En annen personalsak synes å ha skapt større røre. DNMI skulle skifte direktør etter at en av stifterne og NGFs kasserer fra 1917, Th. Hesselberg, gikk av etter nådd aldersgrense i 1955. Geofysisk Kommisjon hadde ikke fått ansettelsessaken til uttalelse og følte øyensynlig at NGF var tilsidesatt ved denne anledning. Dette burde “påpekes” overfor de angjeldende myndigheter. At Geofysisk Kommisjon ikke ble konsultert i en slik sak er forståelig og tilsvarende “forbigåelse” ble praktisert også ved senere anledninger.

Ellers førte innvalg stadig til diskusjoner. Følgende spørsmål ble aktuelle: Mange geofysikere arbeider i en rutinetjeneste hvis resultater ser dagens lys i publikasjoner, ofte i form av artikler på høyt faglig nivå. Tjenestemennene kan stå som forfattere eller medforfattere, noe som øyensynlig teller i forbindelse med innvalg. Andre tjenestemenn, f.eks. meteorologer i værvarslingen, har personlig ansvar for et selvstendig vitenskapelig arbeid uten at dette blir registrert andre steder enn på varslingsblanketter og vaktlister. Et liv som værvarsler er, eller var i alle fall en kontinuerlig forskning med sikte på stadig bedre varsling. Bare en liten del av den økte innsikt finner veien til tidsskrifter eller blir gjort tilgjengelig på annen måte.

I 1950-årene ble det satt ut i livet mange internasjonale geofysiske prosjekter. Vi hadde Det internasjonale geofysiske år, og en rekke flernasjonale prosjekter og ekspedisjoner. Norsk polarinstitutt spilte en ledende rolle i ekspedisjoner til Antarktis. Deltagelse i disse ga også utslag på foredragslistene og valg av nye NGF medlemmer. På disse ekspedisjonene studerte man både luft, vann, is, fjell og dyreliv. Et mønster på geofysisk mangfold og tverrfaglig samarbeid.

Antarktis har de siste 30-40 årene vært i søkelyset på grunn av områdets betydning for det globale klimaet. Her finnes jordens største “kuldeforråd” omgitt av jordens mest markante vestavindsbelte på de “brølende 40 grader og de hylende 50 grader?”. I Antarktis finner vi de laveste vintertemperaturer som forekommer i stratosfæren, noe som i forbindelse med “stratosfæriske skyer” kan redusere ozoninnholdet.

Stilt overfor alle de problemer som reiser seg, både i klima- og ozon-utvikling føler man trang til å møte opp i en forening som NGF der sakene kan bli lagt frem av forskere som kjenner dem bedre enn de fleste av oss andre, som kan legge opp til en debatt og kontaktes for uformelle samtaler.

Årsmøtet i 1954 var øyensynlig et av de mest vellykkede. Det var lagt til Sandefjord i anledning den totale solformørkelsen 30. juni. Det ble holdt offentlig foredrag av Svein Rosseland. NGF-møtet og begivenheten for øvrig ble viet stor oppmerksomhet i den lokale pressen. At værgudene var nådige bidro til arrangementets vellykkethet.

I 1958 var NGF medarrangør for et symposium om den generelle sirkulasjon i atmosfære og hav. Et slikt globalt fenomen egner seg spesielt godt for et symposium der mange foredragsholdere deltar.

Foredragsvirksomheten 1942-1966

Det er motstrømninger innen geofysikken også. Oppmerksomheten kan i lengre tid være rettet mot en bestemt sektor, men så dukker det opp nye fenomener og problemer.

Oseanografi

Jens Eggvin som ble valgt til medlem av NGF i 1945 arbeidet ved Fiskeridirektoratets havforskningsavdeling der han hadde drevet en liten Bergensskole for seg selv. Han studerte fronter i havet og utnyttet dem i den praktiske informasjonstjeneste for fiskerne. Skarpe overgangssoner mellom forskjellige vannmasser er viktig dynamisk sett, men også for livet i havet.

De mange værskipene på faste posisjoner i verdenshavene ga havforskerne kontinuerlige måleserier der hvor de tidligere måtte nøye seg med stikkprøver. Viktigst av alle var posisjonen 66 grader nord, 02 grader øst i Norskehavet. Ikke minst av hensyn til overvåking av den globale klimautvikling bør norske geofysikere kjempe for dens fortsatt eksistens.

Når det gjelder oseanografi er det nok Håkon Mosbys navn som oftest er på talerlisten. Mosby orienterte om så mange saker – fra storstilte strømmer i Atlanterhavet og Norskehavet til friksjon og turbulens, måleteknikk og utstyr. Vi får inntrykk av stor allsidighet, noe som passer bra i foreningssammenheng.

Jack Bjerknes hadde i 1962 et foredrag om globale klimaendringer og tok utgangspunkt i det tropiske Stillehav med La Nina/El Nino systemet. Dette fenomen er blitt viet stor oppmerksomhet i den meteorologiske verdenslitteraturen. Det er et godt eksempel på samspill og vekselvirkning hav/atmosfære. Et slikt samspill har vi også i Norskehavet om enn i en mindre skala og av en annen natur. Mange tokter med nye forskningsfartøyer har utvidet vårt kjennskap til dette området og NGF er blitt informert gjennom mange foredrag. Vi får inntrykk av at Norskehavet med dets luft- og havstrømmer er et sentralt forskningsområde, ikke minst når det gjelder klimasystemet.

Meteorologi

For denne forskningsgrenens vedkommende har det antakelig skjedd mer i årene 1942-66 enn i foregående og påfølgende kvartsekel til sammen. I de første etterkrigsårene var for øvrig fenomenet jetstrømmer på mange foredragholderes lepper. Fenomenet var gammelt, men ordet var nytt og ble brukt i tide og utide. Jetstrømmer er sterke konsentrerte vindfelter i høyere luftlag. De er et resultat av store temperaturkontraster og jordrotasjonens virkning.

Like etter krigen var det for øvrig atskillig snakk om atombombenes virkning på vær og klima. Vi hadde noen år med temmelig ekstreme forhold, ikke minst 1947 med tørke og varme. Folk flest ville gjerne ha en forklaring. Det er nok å vise til at ekstreme forhold har forekommet også tidligere, og trenger egentlig ingen annen forklaring enn tilfeldighetenes spill.

Det ble på denne tiden eksperimentert, skrevet og snakket om kunstig utløsing av nedbør. Dette har foregått en tid, dels for å fjerne tåke, dels for å utløse nedbør fra skyer som ikke hadde utviklet seg til nedbørsstadiet. Det ble gjort noen forsøk her hjemme også. Oppløsing av tåke med temperatur noe under frysepunktet ga bra resultat. Kunstig utløsing for å øke den samlete arealnedbør over et område synes å være bortimot nytteløst, i alle fall ikke regningssvarende. Etter mange forsøk, særlig i USA og Sovjet, ble det stille om den saken.

Såkalte “smog-katastrofer”, særlig i Storbritannia og USA i 1950-årene, ble en vekker for mange, ikke minst politikerne. Det ble påvist en stor overdødelighet særlig på grunn av lungesykdommer i områder med stor hyppighet av sterkt forurenset tåke. Det ble satt i gang store forskningsprosjekter som ga nyttige opplysninger om tåkens natur, dannelsesmekanismer m.m.

På britiske flyplasser nytte man et skjema som støtte for varsling av tåke. Så lenge tåken i det vesentlige besto av vanndråper, gikk det bra, men de mange forurensingskilder resulterte i at man i praksis måtte nytte forskjellige opplegg for ulike ukedager. “Egg og bacontåken” på helligdagene var vanskelig å hanskes med.

Resultatet av de store forskningsprosjektene er blitt tiltak som har bedret luftkvaliteten radikalt. For storbyenes vedkommende har den samlede utslippsmengde blitt redusert. En høyning av luftkvaliteten kan også skje gjennom “de høye skorsteiners politikk”, det innebærer en spredning som igjen kan forverre situasjonen i områder lenger vekk.

NGF-medlemmene ble holdt orientert om de problemer som er omtalt her, ikke minst gjennom foredragene på det store amerikansk-skandinaviske møtet i Bergen i 1958.

Sur nedbør har vi hatt lenge, og det er påvist at tidligere gode fiskevann særlig i Agder-fylkene er blitt fisketomme av den grunn. Virkningen vil i lengden få langt større omfang enn det. Problemet er tatt opp internasjonalt, og det arbeides stadig for å dempe utslipp, særlig av svovelprodukter. Norge er ingen stor eksportør av slike produkter via atmosfæren, men vi har en uønsket stor import gjennom de herskende luftstrømmer i nedbørsituasjoner. Norske forskere har gjort en betydelig innsats på dette området. Fokusering på luftens innhold av menneskeproduserte fremmedstoffer ga støtet til opprettelsen av Norsk institutt for luftforskning i 1969.

NGF og data-alderen

Det mest revolusjonerende i denne perioden var utvikling av datamaskiner som stadig er blitt bedre. Elektroniske hjelpemidler av ulike slag nyttes til registrering, formidling og lagring av geofysiske data. Imponerende regneanlegg samler inn observasjoner fra hele jordens atmosfære og regner ut fremtidige tilstander 5-10 døgn fra observasjonstidspunktet. Vilhelm Bjerknes’ uttrykksfulle ansikt dukker frem for oss – hva sa ikke den gamle mester i 1905?.

Arnt Eliassen som ble valgt inn som medlem i 1947, har fulgt utviklingen helt fra starten av og selv ydet et stort bidrag på det teoretiske plan. Han holdt NGF-medlemmer informert gjennom flere foredrag. Selv han er imponert over fremskrittet, han hadde aldri trodd man skulle komme så langt. Ragnar Fjørtoft som ble direktør for DNMI i 1955 etter Th. Hesselberg, sogner til samme “skole” og har også gjort en stor innsats.

Det reiser seg to problemer i forbindelse med numeriske analyser og prognoser. Det første og viktigste er mangel på observasjoner som er representative til beregningsformål. Dels er observasjonene påvirket av rent lokale forhold, dette gjelder særlig bakkeobservasjonene. Dels mangler vi data fra store områder, særlig fra den sørlige halvkule. Luftfarten har fått så gode maskiner, utstyr og navigasjonshjelpemidler at den ikke vil gi støtte til værskipene. Deres antall er blitt sterkt redusert. Det andre problemet går på tolking av prognosedata. De storstilte globale prognosene blir supplert ved hjelp av regionale finskalamodeller der kystkonturer, topografi m.m. kan tas hensyn til. Her har flere NGF-medlemmer gjort et godt arbeid.

Satellittbilder og radarobservasjoner er gode hjelpemidler i den mer detaljerte praktiske værvarslingen og i overvåking av hav og land. Uansett hjelpemidler så må det geofysikere inn i bildet under prosessen fra det storstilte globale til det lokale. Detaljstudier av været i typiske terrengformasjoner kan avsløre effekter som er karakteristiske også for liknende formasjoner i andre områder.

C. L. Godske var vel det første NGF-medlemmet som gikk inn for lokalmeteorologi. Han studerte forholdene ute i felten og arbeidet med den mer teoretiske siden av saken.

NGF hadde i 1958 sammen med Oslo og Bergen geofysikeres foreninger et symposium om den storstilte globale sirkulasjon i atmosfæren (delvis også i havet). I 1960 fulgte så et symposium om lokaleffekter. Vi er her inne på et sentralt område i geofysikken. For å beskrive det storstilte, må vi frigjøre oss fra rent lokale effekter. Ved hjelp av mest mulig representative data foretar vi analyser og beregner prognoser. Når resultatene skal anvendes på de forskjellige steder, må vi imidlertid prøve å få de lokale effektene med oss igjen.

Ionosfærefysikk m.m.

På dette området har det også skjedd litt av hvert. Nordlysobservatoriet i Tromsø har med relativt små midler gjort en betydelig innsats. Observatoriet ble også flittig besøkt av forskere fra inn- og utland. Her tok man midt på 1930-tallet fatt på måling av atmosfærisk ozon. Det var stor interesse for å få målinger fra arktiske strøk. Målingene er ikke helt problemfrie, det er jo tross alt den strålingsmessige virkning av meget små mengder det er tale om.

Ozon er i fokus for tiden på grunn av den nedbrytende virkning som menneskeproduserte stoffer kan ha. Målinger fra bakken og fra satellitter følger utviklingen. Det er grunn til å peke på betydningen av lange observasjonsrekker som går gjennom flere solflekkperioder og en mengde forskjellige værtyper.

Etterkrigstidens rakett-teknikk har sikkert begeistret alle som sysler med kosmisk geofysikk. Utskytingsbasen på Oksebåsen på Andøya har vært flittig benyttet, ikke minst av utenlandske forskere. Den ligger geografisk sett laglig til for studier av nordlys og så har man et lite traffikert havområde som nedslagsfelt.

Utforsking av atmosfærens eller høyeste lag har kunnet gjennomføres ved hjelp av faktiske målinger der hvor man tidligere måtte trekke slutninger. Nytt av etterkrigstiden er utforsking og beskrivelse av magnetosfæren, der jordklodens magnetfelt er den styrende faktor.

Når det gjelder foredrag og innlegg i forbindelse med ionosfærefysikk, er det L. Harangs navn som stadig går igjen. Han var tidligere bestyrer av Nordlysobservatoriet og la nok grunnlaget for dets fremgangsrike drift. Harang var etter krigen knytte til FFI og var professor ved Universitetet i Oslo. Det er tydelig at han har hatt mange vel gjennomtenkte innlegg i forbindelse med andre foredrag og med NGFs møtevirksomhet.

Størmer og Vegard som også var sterkt engasjert i nordlys og andre fenomener i de aller høyeste luftlag, og som holdt så mange foredrag i NGF, døde mot slutten av denne 25-års perioden. Mange av oss eldre husker dem fra studietiden da det ikke var spørsmål om nordlys og perlemorskyer, men om matematikk og elektrisitet.

Kosmisk geofysikk opplevde en ekspansjon i løpet av 1960-årene, og her kom Nordlysobservatoriet i Tromsø til å spille en meget vesentlig rolle.

Medlemmene 1942-1966

Alle som var medlemmer i NGF før møtet i 1945 var etablerte geofysikere med mange yrkesaktive år bak seg. De første innvalgene i 1945 gjaldt de av denne førkrigsgruppen som nå satt i ledende stillinger i sine respektive etater. Fra årsmøtet 1946/47 og fremover velges også representanter for den yngre garde. Etter hvert blir det flere av disse yngre, ikke minst etter at statuttenes formålsparagraf i 1963 ble endret til å “fremme samarbeidet mellom norske forskere i de geofysiske vitenskaper”. Det må gjelde alle de grener som er representert i Den internasjonale union for geodesi og geofysikk (International Union of Geodesy and Geophysics, IUGG).

Det ble nå etter hvert en større prosent som ikke deltok aktivt i foreningsarbeidet eller hadde forlatt geofysikken ved skifte av stilling eller overgang til pensjonisttilværelse. De var medlemmer like fullt. Problemet hadde vært registrert før, men nå ble det rent ille. I 1950 bestemte man seg for å kreve 2/3 av de avgitte stemmer for at foreslått kandidat ble innvalgt. Denne endringen var påkrevd og gjorde innvalg enklere. I 1951 ble en hydrolog, senere også en seismolog, innvalgt. Man så bort fra statuttenes bokstav, og mente at dette var i statuttenes ånd. Det er neppe tvil om det.

Det hendte litt av hvert i disse hektiske etterkrigsårene. Det ble dannet to foreninger: Bergen geofysikeres forening og Oslo geofysikeres forening. De rekrutterte medlemmer vesentlig fra det lokale miljø og hadde i 1991 nær 300 medlemmer til sammen, altså vesentlig mer enn NGF. Foreningene var åpne både for aktive geofysikere, studenter og andre interesserte. Man hadde medlemskontingent til støtte for driften, og det var flere foredragsaftener i hvert semester. Her kunne man føle geofysikken mer på pulsen så å si.

Disse foreningene var egentlig ikke konkurrenter til NGF, de representerte snarere en supplering. På den annen side er mange, kanskje de fleste NGF-medlemmer, også medlemmer av lokalforeningene der det bød seg mange anledninger til å høre foredrag om ulike emner. Dertil holdt man kontakt med andre geofysikere fra ulike grener av det store faget. Interessen for de tradisjonelle årlige NGF-møtene kan derfor ha blitt mindre. Vi ser jo at antallet deltagere på årsmøtet ikke øker i takt med medlemstallet.

NGF var i mange år en liten forening der de fleste kjente hverandre og der styret hadde oversikt over medlemsmassen. Medlemstallet økte ved innvalg, noe som ble behørig registrert. Det minket ved dødsfall som man også klarte å holde greie på. Praksis har vært at man i forbindelse med indre anliggende sier noen minneord om avdøde, og at dette blir notert i referatet. Frem til 1966 fungerte dette bra, selv om det kan ha vært glipp i forbindelse med minneord. Fremover i den siste 25 års perioden har det øyensynlig vært vanskelig å holde oversikten.

Oversikt for 1942-1966
Medlemmer 1942	22
Innvalg 1942-66	58
Avgått med døden	13
Medlemmer 1966	67

Tre av stifterne fra 1917 døde i denne perioden: Vilhelm Bjerknes, Bjørn Helland-Hansen, Harald Ulrik Sverdrup. Den fjerde, Hans Theodor Hesselberg, døde i 1966 etter at NGF hadde sitt årsmøte. Det ble holdt minnetale i 1967. Øvrige dødsfall i perioden: Bernt J. Birkeland, Oddvar Bjørgum, Erik Bjørkdal, Sigurd Evjen, Egil A. Hylleraas, Anfinn Refsdal, Carl Størmer, Lars Vegard og Werner Werenskiold.

1967-1991: De mange innvalgenes kvartsekel

NGF hadde i de første 50 år vært en relativt oversiktlig forening der styret hadde noenlunde god kontakt med de enkelte medlemmer. Man registrerte, iblant kanskje litt for sent, at medlemmer var gått bort og man sørget for minneord. Flytting, ikke minst til utlandet, ukjent adresse m.m. gjorde at man etter hvert fikk problemer med oversikten. Dette ble særlig merkbart etter de statuttendringene som forenklet innvalgsprosedyren og åpnet adgang for nye grener av geofysikken. Mens middeltall for innvalg pr. år tidligere hadde vært ca. 2, kom det nå opp i 5 til 10 med maksimum over 15.

Stigende miljøbevissthet

Allerede i 1950-årene var man sterkt opptatt av de lokale forurensinger fra industri og storbyer. Det ble satt i verk mange tiltak for å bedre forholdene. Noen av disse gikk ut på en reduksjon i samlet utslipp av partikler og gassarter. Andre tiltak gikk ut på fortynning og spredning som i mange tilfelle resulterte i at man kastet avfallet over til naboen. Sur nedbør er ikke noe nytt, men problemet har tiltatt og skadevirkningen har økt. Dette er tatt opp internasjonalt, og Norge har her spilt en meget aktiv rolle.

Det har også blitt hevdet at den globale forurensingen av luften med faste partikler er økende. Man har videre festet seg ved det økte utslipp av vanndamp og andre stoffer fra fly i det kalde grenseområdet mellom den øvre troposfære og den nedre stratosfære. De hvite kondensasjonsstripene kan vi se daglig. Den dampmengde som slippes ut (ca. 1.5 tonn pr. tonn brennstoff) kan også gi et generelt bidrag til økt mengde høye skyer (cirrus av ulike typer).

At partikkelinnhold og skydekke øker kan bidra til å redusere den mengde solstråling som trenger ned til jordoverflaten. Dette problem synes man å ha vært opptatt av i 1950- og 1960-årene. Vi registrerte bl.a. bekymring for reduksjon i den “helsebringende” ultrafiolette stråling som trengte ned til storbyer og industristrøk.

Nå er det andre ting som opptar sinnene. Mengden av karbondioksid (CO₂) i luften øker, det har den gjort lenge og i stigende grad. Man er ikke i tvil om at i alle fall mesteparten av økningen skyldes bruk av fossilt brensel, særlig kull og petroleumsprodukter. Økt mengde skulle gi høyere temperatur nær bakken på grunn av redusert langbølget utstråling (“drivhuseffekt”). Til gjengjeld skulle det bli kaldere høyere oppe, noe som kan favorisere dannelse av skyer som gir økt refleksjon av den innfallende stråling. Altså en mot-effekt som det kan være vanskelig å beregne.

Muligheten for en menneskeprodusert klimaendring er i hvert fall til stede, og dette bekymrer både politikere og vitenskapsmenn i mange land. Saken må behandles internasjonalt, og det er satt i gang vitenskapelige undersøkelser i stor stil. Her har geofysikere fra alle grener en stor oppgave. Et slikt samarbeid må også omfatte ozonlaget som er viktig for strålingsklimaet. Måling av atmosfærens samlede ozonmengde, og av den ultrafiolette stråling som når jordoverflaten, har hittil vært i beskjeden målestokk, men vil ventelig bli langt mer utbredt.

Når det gjelder klimaendring, så kan vi lære atskillig av fortiden. Borekjerner både fra havbunn og landisen bringer oss hundretusener, ja millioner av år tilbake i tiden, og det legges nå ned et stort arbeid i å tolke kjernene i retning av temperatur, nedbørforhold m.m. Milankovitchs teori om de astronomiske faktorers betydning for de store istidene har fått fornyet aktualitet. Vulkanaktivitet med resulterende forurensing av meget høye luftlag, slik som Krakatoautbruddet i 1883, er også en viktig klimafaktor. Et ytterligere eksempel på behov for samarbeid oss geofysikere imellom.

Hjemlige forhold

Det hadde i de foregående 25 årene vært en stor økning i behovet for geofysikere. Nå ble det en utflating med få nye stillinger og stramme budsjetter. Oljevirksomhet til havs kom til å ble en viktig faktor. De engasjerte selskapene hadde i alle fall råd til å betale for tjenester og å skaffe de data som geofysikerne trengte til sine beregninger. “Hundreårsbølgen” ble en viktig faktor for installasjoner til havs!

Flere kraftige uvær, særlig i 1980-årene, ga stormflo med oversvømmelser og andre store skader. Et fenomen som unormal oppblomstring av alger fikk spesiell stor aktualitet i forbindelse med oppdrett av fisk langs Norskekysten. Stor tilførsel av gjødningsstoffer fra de store elvene som løper ut i Nordsjøen, anses å være en medvirkende årsak. Store oljeutslipp i forbindelse med aktiviteten i Nordsjøen og ikke minst i forbindelse med forlis, var kanskje bare en forsmak på det man måtte være forberedt på.

Mange forlis i Middelhavet, ved Europas vestkyst og ikke minst i USA har vist hvilket omfang slike oljekatastrofer kan få. Tiltak for å minske skadene gjøres mest effektivt når man kan forutsi utbredelse, drift og nedbryting av oljen. Slike forutsigelser kan også gi god hjelp for varsling av “giftalgenes” drift.

Problemer som er omtalt foran, danner bakgrunnen for etablering av en permanent norsk overvåkingstjeneste for havet. Senteret som er knyttet til Vervarslinga på Vestlandet, legger opp til et samarbeid mellom geofysikere fra forskjellige faggrener, men også vitenskapsmenn fra andre grener av naturvitenskapen. Senteret skal gi informasjon om aktuelle forhold og prognoser for tilstanden i havet utenfor Norge.

Både når det gjelder havet og atmosfæren har våre forskere en stor oppgave i å følge klimautviklingen. Det var vel tidlig i 1970-årene at man laget de første globale temperaturprognoser i regi av Den meteorologiske verdensorganisasjon. Tiden er snart inne til å studere forskjellen mellom prognoser og observasjoner og finne en forklaring på avvikene. Tilfeldighetenes spill, manglende observasjonsdekning m.m. gir store problemer. Vi kommer ikke utenom at norske geofysikere må gi bidrag til belysing av dette viktige spørsmål.

Møtevirksomheten 1967-1991

Møtet på Geilo 20.-23. august 1967 var også 50 års jubileum for NGF som ble stiftet der 20. august 1917. Ved en sammenkomst om kvelden den 20. kastet Anders Omholt et blikk tilbake i tiden og delte så ut den beretningen som Devik og Thrane hadde skrevet. Første foredragsmøte ble innledet med Omholts minneord over Th. Hesselberg som var med på stiftelsen av NGF og døde senhøstes 1966, altså etter 50 års medlemskap. Det var også jubileumsmiddag med i alt 39 deltagere. Den eneste gjenlevende av stifterne, Olaf Devik, holdt festtalen.

Foredrag som ble holdt ga tydelig pekepinn om det som rørte seg i tiden og som kom til å stå i brennpunktet de nærmeste årene: Synoptisk oseanografi, økt aktivitet ved Nordlysobservatoriet, samspillet hav/atmosfære, automatstasjoner til havs, varsling av sjø og dønning, geofysikkundervisning i gymnaset, symposieutvalg, lokalmeteorologi m.m. Hydrologi og den faste jords fysikk er ikke kommet inn på banen for fullt enda. Bortsett fra det gir denne foredragslisten et temmelig vidt spekter av geofysikken.

Det går frem av korrespondansen at det vellykte foredragsopplegg ikke var tilfeldighetenes spill. Formannen hadde delt ut oppdrag til enkelte geofysikere. At Håkon Mosby dukket opp med vertikal konveksjon i Atlanterhavsstrømmen, passer inn i det bildet han har gitt av seg selv gjennom mangeårig medlemskap og allsidig foredragsvirksomhet. Det kunne for øvrig vært en artig geofysisk selskapslek å fordele foredragstitlene og en liste over deltagere og finne ut om hvem som talte om hva.

Møtevirksomheten i årene som fulgte gikk stort sett i gamle spor. Det ble smått med symposier, men senere kom noen paneldebatter inn på arenaen og lovet godt for utviklingen. Vi kan merke oss at ingen av møtene ble holdt i Oslo eller Bergen, de ble konsentrert til Bergensbanen eller dens nære omgivelser. Forsøk på vesentlige avvik fra denne midt-sonen over Sør-Norge synes å resultere i protester. Et for øvrig meget vellykket møte på Sjusjøen lå nok litt avsides for Bergensgeofysikerne.

Hotellenes mange konferansetilbud for lavsesong gjør at NGF har mange steder å velge mellom. Hvis møteomkostninger og reiseutgifter blir sett under ett, peker nok det omtalte midtbeltet seg ut. Hvis møtene ble arrangert på ett av de to tyngdepunktene Oslo og Bergen, ville antall medlemmer som hørte på foredragene bli vesentlig større. Denne siden av saken bør også overveies.

NGF har nå fått så mange medlemmer at det kan vise seg hensiktsmessig å begrense foredragene til faggrener som er gitt på forhånd og som da bare en begrenset del av medlemmene har spesiell interesse av. Et supplement med oversiktsforedrag fra geofysikkens øvrige grener kan være en fast post. Hovedtemaet kan veksle fra år til år etter oppsatt program.

Statuttenes paragraf 2 som sier at man skal orientere om utførte arbeider og drøfte nye, synes i alle tilfelle å være uhensiktsmessig for en forening med NGFs nåværende struktur. Mange av møtene i dette siste kvartsekel synes å vise dette.

Av spesielle saker som ble behandlet, kan nevnes geofysikkundervisning i den høyere skole og instruks/arbeidsoppgaver for Geofysisk Kommisjon.

Foredragene

Den sterke medlemsøkingen i denne perioden (fra 67 i 1966 til 229 i 1991) har resultert i større spredning over alle geofysikkens grener, men det er litt betenkelig at økt innvalg ikke følges av økt deltagertall på møtene. Det er også mange av de “gamle traverne” som dominerer foredragslistene. Kanskje opplegg til paneldebatt, slik som man hadde ved noen anledninger, ville bidradd til økt deltagelse. På den annen side skal vi ikke se bort fra at dominans av meteorologi, oseanografi og ionosfærefysikk kan ha virket noe avskrekkende på de som sogner til den faste jords fysikk!

Spesielt for dette tidsrommet er kanskje at foredragene har tatt opp mange aktuelle geofysiske problemer i forbindelse med “det praktiske liv”. Her er det ofte spørsmål om verdier på mangfoldige milliarder kroner. Man har måttet nytte korte måleserier for å tilfredsstille krav til klimatiske data for havområder eller terreng uten observasjonsdekning i det hele tatt. Det er kanskje også typisk at tiden fra problemstilling til foredrag i NGF ofte er kort.

Tidsrommets fokusering på miljøproblemer har NGF fulgt opp med foredrag og paneldebatt. Det har vært en avbalansert fremstilling med klare advarsler mot raske og bombastiske slutninger. Flere av oss har kanskje vært inne på tanken å lage referater beregnet på allmennheten. Det tenkes da ikke minst på stikkord som drivhusvirkning, ozonhull m.m. Et slikt forsøk på kunnskapsformidling gir imidlertid ikke grobunn for svære overskrifter og blir kanskje vanskelig å “selge”.

En ting bør kanskje presiseres, og dette er en sak som vi har lett for å glemme: NGF har medlemmer fra 5 av de 6 faggruppene som Den internasjonale union for geodesi og geofysikk har definert. Foredragene under møtene kan riktignok grupperes i seksjoner slik at medlemmene kan treffe et valg. Likevel er det forhåpentlig fortsatt et mål at vi kan nå frem til flest mulig av våre geofysikerkolleger. Betydningen av å holde foredrag beregnet på offentligheten skal ikke undervurderes, den må ventes å øke i årene som kommer. Vår klodes geofysiske forhold er bestemmende for menneskehetens fremtid.

Medlemmene

Medlemstallet i 1967 startet med 67 og i løpet av de påfølgende 5 år var det valgt inn 39 nye. Og slik fortsatt det mer eller mindre gjennom resten av årrekken. Deltagertallet på årsmøtene står ikke i forhold til den store veksten. I 1968 var det 20 medlemmer til stede, mens man valgte inn 10. I 1969 var tallene henholdsvis 22 og 8, i 1970 25 og 8. Når vi studerer middeltall gjennom en lengre årrekke, så går møteprosenten markert ned. Årsaken kan ikke bare være at flere eldre, og medlemmer i utlandet, ikke deltar på møtene.

Interessen for NGF-møtene synes å være liten hos de nyvalgte. Dette kan ha økonomiske årsaker og vanskeligheter med fravær fra ordinært arbeid. Vi må også huske at de fleste av NGF-medlemmene er med i andre foreninger: Fysikkforeningen, Oslo og Bergen geofysikeres foreninger m.fl.

Forholdene ved slutten av denne 25 års perioden er helt annerledes enn ved siste del av de første 25 år. Da lå møteprosenten på et meget høyt nivå, noe som ventelig hadde forbindelse med at møtene ble lagt til Oslo og Bergen og at det var få innvalg.